Soundtrack: “Keri Hilson – Energy”
..vel det gjør jeg! Jeg gråter for alt, nesten. For eksempel reklamer, gjennforeninger, triste/og superhappye filmer og bøker hvor folk død, eller noen har det perfekte liv. Jeg er ihvertfall ikke kresen.
Jeg gråt sist for noen timer siden, da jeg fikk kjeft av sjefen min fordi jeg var sur siden jeg måtte jobbe på bursdagen min. HALLO hvem vil vel jobbe seg i hjel på sin egen 18års dag når jeg allerede hadde planlagt hvordan hele helgen skulle tilbringes. OG har gått rundt å sagt at jeg skulle ha fri de dagene i eevigheter. Og det verste var at han kalte meg for en 12åring siden jeg gråt. JEG kan da ikke noe for at jeg er lettrørt og gråter over alt som går meg i mot. MEN fikk til slutt fri da, pjuh..
Men jeg feller sjeldent tårer over flomofre og drepte barn jeg leser om i avisa. Hvorfor er det sånn?
Men det er spesielt når folk blir sinte på meg, at jeg lett tar til tårene. Og det er virkelig ikke fordi jeg vil få det på min måte, og at jeg bare spretter frem krokodilletårene når jeg ikke får det slik som jeg vil, for å få det på min måte. Jeg vil jo ikke framstå som et svakt og sutrete kvinnemenneske som bruker gråting som et feigt maktmiddel. Det er bare så forbaska vanskelig å stoppe frustrasjon og fortvilelse.
Jeg klarer ikke å krangle med noen ansikt til ansikt, da er jeg jo sint og frustrert, men alikevel kommer tårene. Skjønner det ikke.
Flere som har det på samme måte?
Nå tror jeg vi går å snyter oss..
(inspo til dette innlegget er hentet fra Woman)
